The Sum of all Fears

Sånn. Da er jeg hjemme igjen.

Pus har lagt seg til etpar uvaner på kattepensjonatet - han har glemt hvordan han graver ned ting i kassen, pluss at han rett og slett breker når han vil ha oppmerksomheten - men ellers er han blitt mye mer kosepus enn han var før oppholdet.

Kjøleskapet hadde gått ut på dato mens jeg var borte og måtte halveres og jeg har vært så døgnvill  - og egentlig sjuk også - at det fortsatt bare er knekkebrød med brunost på menyen. Noe som ikke er det verste. Egentlig.

Innboxen er renska for spam og besvart, og klesvasken tatt og kofferten rydda vekk. Og jeg har fått Dromedarkaffe. Så da er det meste på stell.

Virkeligheten er tilbake.

Hjemreisa ble slitsom. Mer enn forventa. Jeg måtte loke rundt på Manhattan i fem timer før jeg dro ut til flyplassen etter utsjekking. Og kroppen var så sliten at den bare ville sitte i ro. Noe den fikk. Det ble to timer på en Starbucks på 7th Avenue og tre timer på en annen cafe like ved med innmari god mat. Og deretter tog ut til Newark Liberty International. Der det endte med ompakking/nødpakking for å komme under altfor mye overvekt og deretter deltagelse i VM i sikkerhetssjekk: Full gjennomgang av all bagasje: åpne alt og to stk, med plasthansker, rota rundt i skittent undertøy og alt jeg eide og hadde. Mens de gikk gjennom en smørbrødliste av spørsmål om hva jeg hadde gjort, hvem jeg hadde møtt og hvorfor jeg reiste alene. Heldigvis virka engelsken. Pluss avkledning ned til undertøyet, og deretter testing av håndflater og bakhender for rester etter sprengstoff. Jeg forsto det sånn at de stussa på at mine fire navn sto i annen rekkefølge på billetten enn i passet og at jeg visstnok passa inn i en profil. Jeg var så sliten at jeg ikke reagerte. Og syntes egentlig bare synd på de to damene som måtte gå gjennom mine svettestinkende eiendeler og se på at jeg kledde av en like svett og ekkel kropp. All ære.

Heldigvis sovna jeg mens flyet enda taxa ut og våkna til middagsservering og deretter sovna igjen og våkna til landing i Oslo. Svosj, det var de sju timene i lufta.

Men også der ble jeg skanna og sjekka og måtte av med sko etc pluss at jeg ikke hadde fått med meg at forbudet gjelder alt som er smørbart - også min Burts Bees fuktighetskrem og hårvoksen. Som jeg bare kasta. 

Jeg kom meg hjem til slutt. Fikk henta pus på pensjonat og overlevert taxfree-snusen til min lillesøster og satt på en vaskemaskin, spist etpar brødskiver med brunost og sovna. Og våkna til magesjau - igjen - og forkjølelse. Sånn går no dagan.

I det store og hele har jeg hatt en glimrende tur. Jeg har ikke rukket mer enn 10 prosent av det jeg hadde lysst til, men det gjør ingenting. Det jeg rakk var mer enn nok. 

Jeg skal tilbake til New York. Med hundre prosent sikkerhet. Men ikke alene. Been there done that. Jeg tror at den alene-i-NewYork-opplevelsen jeg har hatt nå ble nettopp sånn fordi jeg var alene. Jeg måtte være 100% oppmerksom hele tida, jeg så alt og alle jeg passerte og hørte alle lydene og lukta alle luktene. De eneste timene jeg ikke var PÅ var lørdagen jeg tilbragte med ålesunderen, og da måtte han trekke meg unna sykkelbanen etpar ganger fordi jeg ikke så meg for. 

Jeg er jævlig stolt av meg sjøl. Jeg gjorde masse feil i planleggingsfasen, og de første par dagene var det egentlig litt kaotisk, men summen av det hele er strålende. 

Med en lang historie bak meg med sterk angstproblematikk, noe som fører til at vanedyret vokser og gror seg stort og sterkt - samme ruta til og fra hjemme, samme folk på samme sted for å i det hele tatt få til bittelitt sosial omgang, ingen nye ting uten laaaang test-fase, absolutt ikke utfordre skjebnen og rutinen - så brøyt jeg alle regler jeg har satt opp og snudde opp ned på den kjente lille verdenen jeg omgir meg med til det daglige og bare dro. Bort. Vekk. Langt.

Og det gikk bra. Mer enn bra. Det gikk strålende. Den konstante utryggheten jeg føler  i det daglige, der enhver telefon som ringer er skummel, der posten er skummel, der folk er skumle og der generellt alt er skummelt... I to uker har ikke noe vært skummelt. Og det er ferien sin det tenker jeg. Kroppen har fungert på et annet plan enn den har de siste ti årene, jeg har følt meg tryggere i NYC enn jeg har i Trondheim. Noensinne. Og jeg har ikke vært redd en eneste gang. Nå utfordra jeg jo ikke akkurat skjebnen med sene netter og bar-besøk eller tråkking i Harlem rundt midnatt, men jeg utfordra meg sjøl på så mange andre måter at det går opp-i-opp. 

Nå gjenstår det å ta vare på mestringsfølelsa og bruke det videre. Jeg har ikke noe tro på at alt nå blir bra, verden er fortsatt skummel, men jeg prøver ihvertfall. Og vet at jeg kan. Hvis jeg bare fokuserer rett vei og ikke lar meg lure av hjernen og gamle vaner. 

Men at jeg kunne bodd i Brooklyn? Ja. Definitivt.

Det kommer ett innlegg til. Med bilder fra den siste uka. Men det er nesten femhundra av dem. Og jeg må sortere. Litt.