Home Alone 2: Lost in New York.

Neida.  Ikke i dag igjen.  Bare litt vanskelig å få med seg stemmen over anlegget på  undergrunnen som sier noe om ulykker eller police action som gjør at ett tog hopper over alle stasjoner fra East 4th Street til East 110th og jeg skulle ha gått av på 81st. Men det trygge med tog er at det alltid går ett og det gjelder bare å finne den rette linja som går rett vei.  Jeg har allerede spart inn Metro-kortet - reis så mye du vil i en uke for 30$. Grei deal i en stor ny by.

Jeg liker undergrunnen. Det er en hypnotisk ro.  Folk er opptatt med sitt eget, bok eller avis eller de dupper.  Og det er her jeg oppdaga at alle filmklisjeer mht mennesketyper finnes i virkeligheten.  De overkule stæsja svarte jentene/damene med isblikk.  Den krokete gamle dama med akkurat litt for mye å drasse på, som er alt hun eier og har, som sitter i et hjørne av A-linja og sover fordi den går att og fram fra Brooklyn til Bronx hele døgnet og hun kan sove lenge.  Han som snakker med seg sjøl,  høyt, og svarer på spørsmål han stiller seg sjøl og etterhvert har god plass rundt seg. Grupper med jenter i nesten likt antrekk og som hylfniser og gjør små felles koreografier og snakker i sammetrukne bokstavgrupper. Og bortkomne turister. Jeg er ikke alene. Forresten - jeg ble avslørt i dag. Det toget som suste forbi alle stasjonene - da det endelig stoppa og jeg kunne gå av, ble jeg tatt tak i av ei dame som uten å spørre visste at jeg skulle til Natural History Museum og hun mer eller mindre leide meg til rett perrong. Det må ha vært mitt litt paniske blikk samt stort kart som avslørte.

Jeg er blitt hekta på air-condition. Den følelsen av å komme inn i avkjølt hus etter 30+ varmegrader ute og nærmer 45 under jorda..... Kroppen kommer til å bli dausjuk når jeg kommer hjem og må begynne å regulere varmen sjøl igjen.

Og noe annet med sånne steder: De har cafeer litt rundt om i etasjene, ikke store plassene og med grei mat. Men flere steder har jeg sett at det finnes store spisesteder som minner meg på kafeteriaen på IKEA: Man går rundt og plukker med seg mat og betaler til slutt før man spiser. Enkel mat, grei pris og litt etter samlebåndsprinsippet: Inn, spis, ut. Men det funker.

Og drittunger er drittunger selv om de snakker engelsk. Og Naturhisorisk Museum er bygd opp for å lære den oppvoksende slekta hvor vi kommer fra og hvorfor, så allerede fra tidlig morran er det smekkfullt med barnevogner og unger som kjeder seg.  Jeg gav opp etter halvannen time. Da hadde jeg sett utstoppa isbjørner og dinosaurbein. Det fikk holde.

Jeg har hatt 9/11-museumet til Snøhetta ganske høyt opp på lista over things to see, så det hendte. Mer om det en annen gang. Jeg trenger å fordøye litt.

Onsdagens Central Park-runde endte opp med at jeg gikk fordi Strawberry Fields i vanvare. Så i dag, med offline kart-app, kompass og papirkart, fant jeg stedet!

Og Strawberry Fields er smekkfull av turister pluss en gitarist som prøver å cashe inn på nostalgitrippere, men han er lite bevandret i det musikalske faget og kan enda færre Beatlestexter enn meg.  Og jeg ikke mange ordene annet enn etpar refrenger. I tillegg har jeg akkurat brukt trønder-engelsk for å bli kvitt en som samla inn penger til basketball-laget sitt: "Maij Inglis iss bæd bikås aij æm a tourist".  Da gav han opp. I win.

De fleste benkene i Central Park er sponsa de også. Og sponsoren får en plakett på benken med hva det nå vil skal stå der.

Det var den dagen. 7 igjen.