Sjuoenhalv time til flyet går. Jeg har pakka kofferten, sittet på den for å få lukka den, sjekka ut og brukt car-servicen hotellet har til Penn Station. Og nå er rompa godt plassert i en stol med kaffe foran seg. Og her blir den til jeg må ut til Newark.
Kroppen er helt kake. Koffein og sukker retter nok opp noe, men fy jeg har kjørt hardt de siste to ukene. Skuffelsen var stor da jeg oppdaga at stegtelleren på telefonen ikke registrerte skrittene mine! Vet ikke hvorfor. Jeg hadde håpa å bokføre en del... Men neida. Enkelte dager ligger den på knappe to hundre. Og det er jo ikke lenger enn fra hotellet til nærmeste togstasjon. Dustedings.
Jeg fant jo aldri Shakespeare & Company. Eller, jeg fant, men den var stengt for oppussing. Så i går ble det Strand Bookstore i stedet. De beskriver seg sjøl som hjemmet til 29km med nye, brukte og sjeldne bøker. Og det er ingen overdrivelse. Skyhøyt under taket, fire etasjer høyt og med en labyrint av hyller er dette en bok-nerds drøm. Jeg klarte å holde kjøpelysten i sjakk, og kommer hjem kun med to små illustrerte barnebøker og en out-of-print en av Stefan Sagmeister. Men utvalget av bøker i faget mitt var massivt og det er vel en mulighet for at jeg kommer til å bestille fra sida demses. Om litt.
Jeg var så vidt innom James Farley Post Office i går også. Aller helst skulle jeg ha sett mer en frimerkekiosken, det er et staselig bygg, men jeg fikk nøye meg med fem minutter total blikkstillhet i stedet. New York er en jævlig bråkete by. Alle butikker og spisesteder har musikk på 11. Ikke engang museer er stille. Enten så er multimedia en del av utstillinga eller så er rommene fulle av unger som kjeder seg. Hotellet har vært bra, jeg har ikke hørt noe til hverken baren på taket eller byggeplassen over gata som det ble advart mot da jeg sjekka inn. Men det er aldri stille likevel.
Jeg er en smule overstimulert. Veldig mye inntrykk. Mye folk. Mye nytt sett. Mye jeg har drømt om som nå er gjort. En kropp som har holdt tempoet oppe, bortsett fra etpar dager da det bare var å innse at fire timer var nok og deretter under dyna igjen. Jeg er litt imponert over kroppen min. Ikke antydning til hodepine, til tross for at jeg ikke har brukt solbriller en eneste dag. Men jeg hadde ikke råd til å ikke se det jeg var her for å se. Uten brillene er jeg nesten muldvarp. Og med nye briller, med glass med mere syn i seg enn jeg har hatt på årevis. Man kan ikke myse bak billige HM-solbriller da.
Og den giktiske kroppen i ikke akkurat topp fysisk form har holdt ut. Jeg har fått tilbake lårmusklene jeg hadde for lenge siden, og ikke hatt trøbbel med knær eller ankler heller. Så jeg er vel ikke så aller verst likevel.
Mer kaffe. Rompa sitter på en Starbucks på Fifth Avenue og jeg skulle endelig smake på sukkerbomba kalt Pumpkin Spice Latte. Mest fordi jeg trengte sukker. Heldigvis var de tomme for "gresskar" så da slapp jeg. Puh.
Kindlen er fylt og lada opp. Og at jeg skulle komme til å like å lese bok på brett hadde jeg aldri trodd. Men jo. Leseligheten er knallhard og selve dingsen er så liten og lett og nett at det er en fryd. Hurra for fremskrittet. På så mange plan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar