Flight 93.

Av en eller annen ukjent grunn har jeg alltid hatt ett emosjonelt trøblete forhold til 11. september.

Jeg har hatt en nesten morbid fascinasjon med temaet og har flere bøker, deriblandt en fotobok med for det meste svarthvite bilder fra Manhattan den dagen. Med de obligatoriske bildene av den fallende mannen og støvdekte redde folk etc.

Og de første dagene jeg var her fikk jeg klump i halsen og trøbbel med tårekanalene bare ved tanken på å se utstillinga. Jeg skjønner at akkurat nå er jeg fortsatt i sorg etter mamma, og at det spiller inn, men jeg var usikker på om jeg skulle dra.

I går beit jeg i det sure eplet (see what I did there..?) og dro.

Der litt absurde med hele dette er at museet er DET stedet i New York som er best skilta og merka. Det er flere stasjoner like i nærheten og alle har skilt som viser hvor du skal gå for å finne fram. Og bruk av merkevareidentitet i skilting gjør sånne som meg glad...) Dette var nytt. Og ute på gata var det bare å henge seg på en saueflokk med turister, og unngå en mengde folk som selger diverse mer eller mindre offisielle bøker og brosjyrer for område og tema.

Selve byggeprosjektet er massivt. Og kaotisk. Og kan, når det blir ferdig, bli jævlig stilig. Mye glass og stål og metall og vinkler og råe ideer. Google it.

Full sikkerhetsjekk m/bodyscan og gjennomgåing av veska. Jeg ble fratatt penalet med tegnesakene mine. Fordi det inneholdt "marking instruments". Nu vel. Orka ikke reagere. Men det skal de ha amerikanerne, de har fått inn en sinnnsyk rutine på sikkerhet! Jeg skjønner hvorfor, men noe av det er etter min mening med på å opprettholde en ubegrunna frykt for resten av verden. Uten at jeg har  mer fornuftig argument for hva jeg mener. Jeg føler meg litt overvåka mht at nå har jeg for første gang i livet lagt igjen fingeravtrykk av alle ti og foto for å kunne dra på ferie. Pluss svart på spørsmål om jeg er terrorist.

Snøhetta har gjort en sabla fin jobb med selve museumsområdet og bygget. Innvendig er det mørkt treverk på gulvet og akkurat nok og perfekt lyssetting for å sette en stemning. som opprettholdes i den første delen som starter snillt og men respektfullt.

Bilder og text og lyd er brukt og funker som bare det. Jeg fant roa, og hadde ikke den store reaksjoen jeg hadde frykta. Til tross for at dette skjedde for kort tid siden har det hele en følelse av arkeologiske utgravninger, noe det jo på en måte er med fundamentrester og murveggen ut som holdt Hudson River unna under byggeperioden. Mye betong og rustent metall. 

Det er lov å fotografere i denne delen. Men jeg reagerer som vanlig på klassisk selfie-posering på utidige steder. Og når ipadda kommer opp foran murveggen der uidentifiserbare levninger etter mennesker er deponert ble jeg sinna. 

Midt i bygget er selve tidslinja og historiefortellinga om dagen plassert. Museumsteknisk til tider knakende god formidling, igjen med lyd og vitne-intervju og mye media-materiale; fra direktesendinger og fotografier fra gatene under og etter angrepene.

Men så kommer vi til ankepunktet mitt: Ettehvert som jeg gikk gjennom fikk jeg en følelse av å se en Holocoust-lignende versjon. Bilder av ofre mens de levde, støvete sko, ødelagte klokker og briller, og så mange forsøk på å få tak i følelsesmessige strenger at det det holdt. 

Jeg skjønner og respekterer sorgen og skrekken. Og de to vannskulputurene utenfor, med bassenglignende vannfall der tårnene sto, med alle navnene rissa inn rundt, er et flott minnesmerke. Men jeg ser også politkken i det: USA har en egen evne til å bruke alle midler for å rettferdiggjøre innblandig og aksjoner rundt om i verden. Og jeg er overbevist om at dette museet, med hva som stilles ut og hvilken del av historien det formidler, er med på dette. 

Og det hjelper ikke å se småfeite menn i femti-sekstiåra med heldekkende garderobe bestående av flagg-farger gå rundt å mumle: Lets just kill'em all.

Men, og her er det positive private jeg fikk ut av opplevelsen: Ettersom jeg reiser alene har jeg absolutt ingen å snakke med. Og det tvang med til å tenke tankene når de kom og forholde meg til ting på en måte jeg aldri har opplevd. Jeg hadde ikke noe valg.

Så i dag har jeg tatt en lang morgen på rommet, klokka er snart halv tolv og jeg har akkurat sittet å sett på at "hushjelpa" har skifta på senga mi og støvsugd og vaska badet.... Jeg rydda før hun kom. Men likevel: det føles så feil at noen vasker dassen min.