Reisefeber er en rar sjukdom. Symptomene her i huset er kvalme, elendig matlyst, tømrerlæringer i magen og dårlig evne til søvn. Det siste er vel greit mht potensiellt jet-lag: døgnrytmen er ødelagt allerede før jeg drar.
6 dager igjen. Til drømmeferien. Til den første skikkelige reise-bort-ferien jeg har hatt på ekstremt lang tid. Til hotell-ferie. Til jeg-har-ingen-å-forholde-meg-til-annet-enn-meg-sjøl-ferie.
Det siste er det beste. Klokka (mobilen) kan få ligge i ro i lomma - aller helt i safen på rommet - og jeg kan vasse rundt uten å tenke på annet enn å huske å spise, og drikke nok kaffe.
Men oppi alt det her helt vanlige reisefeber-maset: den vanlige angsten min. Den daglige jeg lever med hver dag. Den lammende varianten som verken er logisk eller har rot i sannhet og virkelighet. Den er her også. Den lille stemmen som insisterer på at "dette får du ikke til" og "dette er bortkasta penger og tid". Heldigvis er jeg etterhvert blitt godt trena i å ikke høre på eller bare ignorere det lille monsteret.
Jeg er sikker på at det går bra. Og jeg vet at denne turen ikke er bortkasta tid og penger.
Bortsett fra vulkan-fare. Men så lenge jeg kommer meg over dammen før aska daler ned er jeg fornøyd.
Det er verre byer å være aske-fast i enn New York City.
